For er det noe en historieforteller, av den sorten som er opptatt av å ta vare på minner og historier, er avhengig av, så er det nettopp det å være nysgjerrig. Hvordan skal man ellers få kunnskap om noe som helst her i verden. Folk kaller meg ganger for Nysgjerrigper. Tusen takk svarer jeg da, og smiler et smil av den typen som viser at jeg er veldig fornøyd. Med døpenavnet Per så har mange variasjoner over navnet kommet min vei gjennom årene. Pølseper og Jukseper er to eksempler på varianter som ikke fremkaller like hjertelige smil. Smiler nok allikevel (man er da høflig må vite) men like hjertelig er det nok ikke.

Nysgjerrigheten min startet tidlig i livet er jeg blitt fortalt. Det meste skulle undersøkes og finnes ut av. Kreativt sikkert, men ifølge mine foreldre ganske dyrt også til tider. Tv-apparat var vist ganske dyrt på slutten av 1960 tallet. Vindusviskerhendler til bil også har jeg forstått. Men heldigvis for de rundt meg var det de gamle tingene, og ikke minst historiene jeg hadde størst interesse for. Kunne sitte i timevis og høre på besteforeldre og andre som snakket om gamle dager. Musestille i juleselskapene i stadig redsel for å bli oppdaget og bli sendt til sengs. Ble gjerne med min far på tur dagen etter, hvor jeg utnyttet felles turtid til å spørre å grave om ting som hadde vært uklare for meg kvelden før.

Fikk også en kassettspiller etter hvert hvor jeg tok opp fortellingene. Dessverre er de fleste av disse blitt borte. Og skal jeg tippe så skyldes nok det i stor grad en ungdomstid der heavyrock på kassett ble viktig, i kombinasjon med et ukepengebudsjett som ofte ikke tillot innkjøp av stadig nye kassetter. Og for ordens skyld, så må det bare nevnes at det er noe jeg selvfølgelig angrer veldig på i dag.

Uansett så er nysgjerrighet viktig. Alt for mange minner og historier har forsvunnet gjennom historien. Og fremtiden ser ikke akkurat lysende ut i så måte. Når skrev du et brev eller julekort sist. Flott med e-post, men hvor mange tar vi på for fremtiden og for kommende generasjoner? Skremmende få er jeg dessverre redd for. Bruksgjenstander blir stadig billigere og er lettere å kaste enn før. Og med dem minnene og historiene.

Selvfølgelig kan vi ikke ta vare på alt sammen, men litt kan vi alle gjøre. Hva med å ta et besøk til bestemor, du allikevel skulle ha besøkt for lenge siden, og være litt nysgjerrig. Spørre litt om hvordan det var å vokse opp den gangen hun var barn. Du skal nemlig ikke se bort i fra at hun setter pris på å få fortelle om det.  Ta med deg litt kake og en kladdebok, eller enda bedre en lydopptaker av ett eller annet slag. Spør og grav. Og ta godt vare på det. Kanskje det blir en bok en dag.

I hvert fall blir ikke de historiene borte. Så lenge du tar vare på dem.

Artikkelforfatteren som nysgjerrig allerede tidlig i livet